La meg fortelle deg hvor jævlig 22. juli var, skriver Jannicke Arnesen for to år siden. Teksten slår like hardt i dag, 23. juli 2023.
En tekst som oppfordrer til handling. Alle kan gjøre mer enn å dele bilder av ordene aldri tie, aldri glemme.
For oss som ikke hadde 22.07.11 tett innpå oss, er det kanskje ekstra viktig at vi stopper opp denne dagen. Selvsagt husker jeg at jeg var på ferie, at vi hørte på radio. Jeg husker jo også hvor jeg var når tvillingtårnene falt. Og når Oddvar Brå brakk staven. Når 22. juli dukker opp, er det mange berørte som har tøffe dager. For meg selv kommer dagen og den går, jeg tenker på hvor jeg var. Og kanskje derfor treffer teksten til Arnesen meg, i år, som i fjor, og som i 2021, da den først ble publisert.
Pressefotografen Niclas Hammerstrøm har blitt kritisert for å ha delta i World Press Photo sin konkurranse i 2012, med bilder fra Utøya. (Obs, svært sterke bilder). Utenlandske medier har satt disse bildene på trykk, det har vi ikke gjort i Norge, da de viser omkomne i detalj. Bildene finnes på nettet, og de er grusomme. Ofrene er identifiserbare, og det er helt umulig å ikke å bli berørt av å se. I Morgenbladet kan vi lese om fotografene, som kom, en av de filmet terroristen i ugjerningen. I Morgenbladet kan vi lese noen interessante refleksjoner fra de som tok bildene, i en artikkel fra 2021.
22.07.23 er over. Neste år har 13 år gått. To terrorangrep til har vi sett i Norge siden 2011. Og verden har tilsammen sett mange fler enn det.
Denne sommeren leste jeg Edvard Louis sitt forfatterskap. Langt fra Norge. Men fremdeles i Europa. Andre steder i Europa er nøden langt større enn i Norge. I Frankrike, opptøyer og vold. Krig i Ukraina.
Poenget er at vi kan alle gjøre noe. Vi kan som privatpersoner ikke stoppe krig i Ukraina eller opptøyer i Frankrike. Men vi kan gjøre alvor av at vi deler «aldri tie, aldri glemme». Vi kan bruke stemmen vår, uavhengig av om vi har partiboka i orden eller ikke. Uavhengig av legning, når det gjelder terrorangrepet på det skeive miljøet i Oslo i fjor.
Jannicke Arnesen skriver med en vrede i sitt innlegg fra 2021:
«Du må gjerne skrive «Aldri glemme» på profilbildet ditt, men du må gjøre faen så mye mer enn det. Du kan ikke akseptere «ville ikke brukt akkurat de ordene». Hvis det er din eneste respons på at andre nører opp under konspirasjonsteorier, hat og hets, føles det som et hån mot meg. Et hjerterått, jævlig hån av livet mitt. Fordi jeg måtte fortsette å leve, mens 69 kamerater døde. Hvor har du vært etterpå, du som aldri glemmer? Du som trekker på skuldrene av «ville ikke brukt akkurat de ordene»?»
Jannicke Arnesen
Jeg hadde glemt Erna Solberg sine ord i forbindelse med hendelsene som førte til at justisministeren hennes gikk av i 2018.
Aslak Bonde kommenterer situasjonen fra denne regjeringens siste statsrådsavgang godt i Morgenbladet. Han trekker linjer fra forrige gang det ble hasteinnkalt til pressekonferanse en fredags ettermiddag fra statsministerboligen.
Den gangen var det Erna Solberg, som varslet om at de ikke kom til enighet i forhandlinger om lettelser i, og at Venstre og FrP måtte ut av regjering dersom de ikke godtok løsningen som Høyre hadde skissert.
Regjeringskrisen ble avverget denne gangen, men få husker vel dramaet for fire år siden. Som Aslak Bonde sier, det var datostemplet, og ingen husker hvor presset Erna Solberg var.
På fredag var det en del som antagelig spådde regjeringskrise. Dersom Ola Borten Moe ikke «frivillig» hadde trukket seg, ville det blitt satt et stort spørsmålstegn ved Støre sin lederegenskaper.
Denne regjeringen sine kritikere stiller nok fremdeles spørsmål. Erna Solberg lader opp til regjeringsskifte om to år. Spørsmålet er om velgerne har glemt hvilken knivsegg hun styrte på sist. Det manglet ikke på statsrådavganger i regjeringen Solberg heller.
I følge Aslak Bonde, er det ikke lett å vite hvilke konsekvenser fredagens begivenheter får.
Selv om det ikke kan være noen tvil om at de tre siste habilitetssakene har svekket både regjeringen og ham som regjeringens leder, er det lærdom å hente i historien fra fire år tilbake. Støre er svekket nå, men ingen vet når, og om, den dommen går ut på dato.
Aslak Bonde
Politikerforakten har sikkert ikke minsket med den siste tids skandaler og statsrådsavganger. FrP snakker om svenske tilstander, nå når det nærmer seg valgkamp. Ingen nytt under solen der altså.
Selv om habilitetssakene, solbrillesaken, pendlersakene feller statsråd etter statsråd har vi stort sett tillit til myndighetene i dette landet. Men enkelt å styre – det er det ikke.
Barnevernssakene fra Bergen de siste årene viser oss det. NAV-skandalen fra 2019 viser oss det. Sakene om regjeringsgarasjen fra 2018, og innføringen av nytt journalsystemer i Helse Midt-Norge viser også det.
Gode vurderinger rundt habilitet er grunnleggende for å motvirke at mistillit til politikerer og ledere får utvikle seg. Og tillit er avgjørende for at grunnfjellet som velferdsstaten står på ikke skal slå sprekker.
Så er det slik at politikere er mennesker. Og som dramatiker og podkaster Tormod Fuglestad sier i Klassekampen: han vil ha ledere som forstår han, politikere som er kriminelle, som gjør feil; mennesker rett og slett.
Mennesker vi kan forstå, Ikke guder, feilfri idealer eller greske helter. Bare mennesker.
Tormod Fuglestad
Han har et poeng, synes jeg. Men tilbake til utganspunktet for min refleksjon i dag: Les teksten til Jannicke Arnesen. Bildene til Niclas Hammarström fra Utøya finnes. Det er en større debatt om man bør dele de i media, om det var riktig å delta i en konkurranse med de.
Men for å ta Jannicke Arnesen sitt innlegg på alvor; vi bør alle følg opp med handling når du deler setningen «aldri tie, aldri glemme». Vi bør snakke større om det. Tenke mer om det. Kanskje se bildene, om det er rett for deg: Ta standpunkt. Og ja; aldri tie.
SJUKEPLEIARLIV 