For dere som har lest og behandlet jobbsøknader, så har dere lest denne setningen mange ganger. Når jeg snakker med sykepleierstudenter, så spør jeg alltid om motivasjonen deres for å søke på sykepleien, og mange sier akkurat dette. Jeg elsker å jobbe med mennesker.
Som sykepleier og leder gjennom mange år, tror jeg dette er et godt grunnlag for å kunne gjøre en god jobb som helsepersonell. Du trenger ikke elske alle du møter, men som et minimum, så må du iallefall like å samhandle med andre mennesker.
I tett samhandling med andre mennesker, er det også hensiktsmessig om du av og til klarer å treffe spikeren på hodet. At du klarer å gi disse menneskene noe, og at de ikke jevnt over spør om mer enn du kan gi. Det krever en viss balanse. En tidligere leder delte at når hun ikke likte mennesker lenger, da var det på tide å ta en pause. Det er mulig at systemet hun jobbet skulle hatt en endring…
For deg som ikke jobber med mennesker, er dette kanskje en merkelig refleksjon. Ingen går vel rundt å misliker mennesker, tenker du kanskje. Men jeg har hørt denne refleksjonen fra ledere tidligere. Hadde det ikke bare vært for alle disse ansatte… Eller pasientene… Så hadde jobben vært helt super! Sagt med litt hunor, selvsagt, men… It’s funny, because it’s true..
Jeg elsker også å jobbe med mennesker. Men det er faktisk ingen dans på roser. Av og til strever vi med å forstå hverandre. Både på gulvet og mellom lagene i hierarkiet. Av og til er det ustyrtelig langt opp til toppen. Helseministeren er ikke bare en du ringer og får en avtale med når han bestemmer seg for å kutte. Snart er det valgkamp, og det blir om mulig enda vanskeligere å nå opp, om du ikke representerer en gruppe som kan være på vippen i valget. Folket «mitt», de rusavhengige, står ikke i kø utenfor valglokalet i september. De trenger at helsepersonell, ledere og politikere kjemper for dem. At vi er «pasientens advokater».
Men hvordan er det å være i stadig kamp, i et av verdens rikeste land? Og dessuten, forstår vi jussen, vi som er pasientens advokater? Kommer vi oss inn i rettsalene, og har vi husket å lese det som står med liten skrift?
Vi er i allefall ganske gode på menneskesinnets paragrafer, vi som elsker å jobbe med mennesker. Og vi vet godt at det ikke holder å elske. Vi må også ha kunnskap, kompetanse, internkontroll og ledelse. Vi må ha det bra hjemme, og vi trenger et godt arbeidsmiljø, først da kan det blir «work-life-balanse», som det så fint heter. Og er den på plass, så kan kjærligheten til menneskene få blomstre. Vi kan utrette. Vi kan gjøre en forskjell for folk, vi kan gå hjem med minst én positiv tilbakemelding fra en pasient eller en pårørende, en kollega eller sjefen din, eller en politiker. Vi kan oppnå det vi egentlig snakker om når vi snakker om at vi elsker å jobbe med mennesker. Vi kan oppleve at det er godt å hjelpe, at vi er viktige. At noen får en bedre dag eller et bedre liv fordi vi var der, akkurat når vi var der.
Det er urolige tider i verden. Det er krig i Europa. Vi har vært gjennom pandemi, dyrtid, og jeg vet ikke hva. Unicef forteller at 3.5 millioner barn i Ukraina mangler tilgang til «basic goods». Mat og tak over hodet. I Gaza er gjennomsnittstallet på drepte barn siden 7. Oktober 2023, 27. Vi nærmer oss 650 dager med en skoleklasse hver dag. Det er ikke til å holde ut.
Mange ganger det siste halve året, har jeg følt meg maktesløs. Å få media til å skrive om det som er livstruende kutt for min pasientgruppe på Gatehospitalet, det har ikke vært lett. Geopolitikken har tatt fokus. Oss små nederst ved bordet er det ikke plass til fokus på. Lokalavisene og kristenpressen har vist interesse. NRK kom på banen til slutt, ellers er det ikke store interessen. Særlig ikke om du ikke kan ha med deg en pasient som forteller om konsekvensene. Klassekampen syntes det var en trist sak, men ville ikke skrive om den, med mindre noen ville «stå fram».
Stå fram, med pasienter som er på sitt aller mest sårbare. I krysspresset mellom å redde et pasienttilbud, og å beskytte sårbare pasienter, og faktisk også være med å sørge for å gi de en talerstol, ja, så er det mange hensyn å ta.
I Dag og Tid denne uken, står et leserbrev på trykk, som har inspirert meg til denne refleksjonen.
«Helsevesenet er ikke en menneske-behandlende organisasjon» sier Per Vaglum, prisvinnende professor emeritus og psykiater. Temaet for leserbrevet er NPM og, uregjerlige problemer, og hvordan helseforetaksmodellen særlig innen psykiatrifeltet over tid har vært svært destruktive.
Jeg er på lang vei enig om at vi trenger ny politikk for en ny tid, og at det haster, med å få på plass et bærekraftig system, som lar mennesker som elsker å jobbe med mennesker, gjøre det beste de kan, for alle pasienter, enten det er i psykiatrien, rusomsorgen eller somatikken, og den kunstige tredelingen av disse tre fagfeltene vi har spesialisert oss inn i, slik at de som er rammet av alle tre, faller mellom alle stoler.
Lørdagens KK har en artikkel om hyperpolitikk, og dette er definitivt et tema jeg tror vi som interesserer oss for helsepolitikk bør mobilisere til å jobbe oss rundt, slik at vi effektivt kan være pasientens advokater.
I Norge har vi et av verdens beste helsevesen. Men det skinner ikke av eldreomsorgen, og vi gjør ikke mest for de som har minst.
Selv var jeg utrolig heldig og fikk hjelp på mitt lokalsykehus. Riktignok med en del plunder og heft før jeg kom til behandling, men å bli møtt av en svært kompetent sykepleier, hvor det grunnleggende er så solid, er en glede å oppleve. Jeg pustet lettet ut på venterommet når det var den muntre og syngende(!) sykepleieren som ropte meg inn til behandling, når jeg trengte litt påfyll av jern. Ikke for mye informasjon, ikke for lite. Trygg, effektiv, og med tilpasset kommunikasjon til hver av oss pasientene som satt i flyseter med kun et skjermbrett i mellom. Det er velfungerende og imponerende, og trygt. Jeg skulle ønske alle, uansett diagnose, samfunnslag og evne til å kjempe for seg selv fikk oppleve dette.
Da vet jeg at vi som sykepleierledere, vi må legge tilrette, og vi må bekjempe hyperpolitisering og vi må benytte muligheten vi har til å bygge menneske-behandlende organisasjoner nedenfra, med kunnskap, kompetanse, slik at at folk får gjøre det de elsker: Å jobbe med mennesker.
SJUKEPLEIARLIV 