For et par dager siden snublet jeg over dette innlegget, skrevet av Kenneth Ledang, om havresuppen som nå forsvinner på Sykehuset Namsos.
I den anledning, en kommentar fra meg:
I min tid har jeg servert noen liter med havresuppe på Sykehuset Namsos, på kir. H3. Gjerne i en kopp, slik at det er enkelt å få i seg fra sykesenga. Kanskje «avsilt», slik at konsistensen ble lettere for de som trengte det. Sukker, eller litt saft oppi, for den som ville.
Jeg husker gleden jeg følte når pasienter som var nyoperert klarte litt havresuppe. Den var liksom håp i den koppen med havresuppe.
Nå kutter de i suppa, og Kenneth Ledang skriver godt om hva det egentlig betyr. Hva slags signal det sender.
For mange år siden skulle klinikken jeg jobbet på spare 10 millioner. Det var allmøter om hvordan vi skulle få det til.
Legene sa fra seg vakttillegg. Mindre lønn, mer arbeid. Og vi fikk små lapper på lintøylageret, med hva det kostet å internfakturere vaskeriet.
En ren skjorte, kr 5,50. Vi ble oppmodet om å ikke skifte nattskjorte eller laken ved hver minste lille flekk. Det vil si blod eller urin, eller kanskje litt drensvæske. Kaffe til pårørende skulle vi heller ikke servere.
Ryggmargsrefleksen min ble å skifte laken og nattskjorte akkurat som før. Om mulig, serverte jeg mer kaffe.
Det er dårlig økonomiforståelse å tro at kutt i havresuppe og rent tøy sparer noe som helst.
Som namdalssøster lærte jeg noe grunnleggende på sykehuset Namsos. Havresuppa er liksom en del av den lærdommen. Om omsorg, håp, og grunnleggende økonomiforståelse. Havresuppe er nemlig en billig investering, og noe som har eksistert som tiltak i mange herrens år.
Havresuppe er og blir en klassiker, akkurat som grunnleggende sykepleie. I 1983 sang Knutsen og Ludvigsen om havresuppe. Og i 1950 spilte den en av hovedrollene i en kokebok.
Henriette Schønberg Erkens kokebok fra 1950 har en utmerket oppskrift, i kapittelet «litt sykepleie og mat til syke».
Oppskriften kan også gjøre enklere, og vann, havre og noen saltkorn gjør nytten.
Det er ikke verdens undergang at suppa forsvinner. Men det er bare det at havresuppa blir et altfor tydelig tegn for hva som helles ut med badevannet i helseforetaksmodellens prioriteringer tvinges frem. Det skal være likt mellom to sykehus. Og det skal spares.
Overgangen fra lokalt til sentralt sykehus var for mange år siden en brå overgang. Havresuppe ble ikke sendt med matvognen på Haukeland. Den ble fryst og porsjonspakket, og slik kunne vi fremdeles servere suppe.
I dag jobber jeg på et sykehus, som har «suppe, såpe , frelse», som en del av mottoet. Vi serverer ikke havresuppe, men havregrøt, til frokost hver dag.
Kanskje skal havresuppen få sin renessanse hos oss.
Blir fristet til å ta fram latinen; salus aegroti, suprema lex. Pasientens vel – den høyeste lov. Inskripsjonen har preget mangt et sykehus sin terskel.
Lex havresuppe, så og si, om en skal følge Schønberg Erkens krav til kvalitet, og ikke helseforetaksmodellens.
Takk til Knutsen og Ludvigsen, Henriette Schønberg Erken for inspirasjon til å koke havresuppe på en lørdag. Det smakte akkurat slik det pleide. Og takk til Kenneth Ledang for mange gode kronikker den siste tiden.
Havresuppen er den beskjedne lillesøstra til havregrøten. La oss håpe den ikke tar hevn over oss når den blir avsilt for siste gang.
SJUKEPLEIARLIV 